Bunnahabhain
Den urøkte whiskyen fra Islay
Tekst:
Arnt R. Steffensen
Foto:
Øystein T. Berntsen
Det var ingen god uke for distillery manager John MacLellan. Maskineriet brøt sammen, en HMS-inspektør hadde falt og brukket beinet, og ansatte var sykmeldt. Så kom Onlymalts.
Vi fikk en mistanke allerede da vi kom til Bunnahabhain, dette var ikke uken som ville stå med gullskrift i destilleriets historiebøker som ”Uken Vi Husker Med Glede”. Vi kjenner følelsen av å komme skjevt ut fra start, og hjelpeløst se ulykkene forplante seg utover arbeidsdagen. Idet vi ankommer Bunnahabhain står John MacLellan og sier høflig adjø til en stor gruppe støyende svensker. Kroppsspråket viser likevel at det har vært en hard dag, vi mistenker at han mest av alt har lyst å be omgivelsene ryke og reise, sette seg ned i en dyp stol bak en låst dør, kjenne litt på følelsene i selskap med en flaske whisky, og ikke reise seg opp fra stolen før langt utpå lørdagen. Vi kjenner følelsen.
Laaang og smal vei
Bunnahabhain uttales [bunna-ha-venn], ikke [banna-bein], og betyr ”elvemunningen”. Elven det er snakk om heter River Margadale, og ligger et par kilometer nordvest fra destilleriet, her henter Bunnahabhain også vannet de bruker til å lage whisky. For å komme til Bunnahabhain fra tar vi av på en liten sidevei etpar kilometer før Port Askaig, nordøst på Islay. Veien slanger seg fem-seks kilometer gjennom et bølgende landskap av åser, små innsjøer og beitemarker fulle av sauer, i retning nord. Det er en smal vei, og møtende biler kan ikke passere hverandre, med mindre man rygger til et av mange passeringspunkter. Vi tror at veien aldri vil ta slutt, men endelig kommer vi til det mest avsidesliggende av alle Islays destillerier.
Bunnahabhain ligger idyllisk plassert i en stor bukt, ved en oppsiktsvekkende lang og pen steinstrand. Mange boligere og bygninger vitner om at det her var et lite landsbysamfunn for arbeidere med familier i gamle dager. Gressplener ved stranden virker ideelle for picnic, og vi rusler ut på en gammel og fin trebrygge, som var viktig i gamle dager for å frakte bygg inn og whisky ut. Vi setter oss ned ytterst på bryggen, og vier noen minutter til å beundre utsikten på andre siden av Islaysundet, der naboøya Jura ligger. Landskapet på den andre virker goldt og øde, og vi overveldes over fargespillet ettermiddagssolen gir, når den bryter igjennom skydekket og lyser opp fjellene Paps of Jura, som staselig ruver i horisonten.
Vi rusler rundt en liten odde og får øye på det utrolig stygge og rustne skipsvraket av Wyre Majestic, som ikke fortjener navnet sitt, og som de lokale myndighetene av en eller annen grunn ikke har giddet å fjerne. Skipsvraket har blitt en attraksjon etter at det feilnavigerte stygt i en storm i 1974, forhåpentligvis har det om ytterligere noen år rustet så mye istykker at det faller fra hverandre, og synker til bunns.
Arkitektonisk perle?
Selv om destilleriet ligger i udiskutabelt billedskjønne omgivelser skal det innrømmes at Bunnahabhain i seg selv muligens ikke er av de vakreste destilleriene maltwhiskyverdenen kan frembringe. John MacLellan selv innrømmer da også glatt at da Burn Stewart kjøpte Bunnahabhain i 2003, så var førsteprioritet å forbedre whiskyen, ikke destilleribygningene. Destilleriet leier også ut små cottages/hytter på destilleriet, dersom man ønsker en stille og fredelig ferie. Men nok om arkitektur!
Vi rusler tilbake til destilleriet. John MacLellan har tatt en liten time-out, og er sitt sjarmerende gamle jeg når han kommer tilbake. Tydeligvis vant til at Bunnahabhain sjelden er førstevalget for whiskyturister på Islay, spør han om vi er kjent med destilleringsprosessen fra før, ”slik at jeg slipper å forklare hele prosessen, til kjedsomhet både for dere og for meg”. John er innfødt Ileach (Islay-beboer), gikk på skole med dagens distillery managers på Caol Ila og Lagavulin, og har arbeidet på Bunnahabhain i 18 år.
Historien
Bunnahabhain ble grunnlagt i 1881 av William Robertson, sammen med brødrene William og James Greenless, for å dra nytte av den økte etterspørselen etter whisky. Dette var i perioden da cognacmarkedet lå med brukket rygg pga vinlusens herjinger i Frankrike, blended whisky var i støtet. Destilleriet gikk med overskudd fra dag én, noe som var høyst uvanlig. I 1887 fusjonerte destilleriet med William Grant & Co.
Vi snakker vel forøvrig om et destilleri som på mange måter er et godt eksempel på whiskyindustriens mange opp- og nedturer. De måtte stenge noen år på 1930-tallet, og i 1963 økte de kapasiteten fra to til fire kjeler. I 1982 måtte Bunnahabhain stenge, i likhet med bedrøvelig mange andre destillerier, men ulikt mange andre åpnet de igjen i 1984. I 1999 kjøpte Edrington opp Bunnahabhain, bare for å stenge dørene igjen, selv om Bunnahabhain destillerte et par måneder i året. Driften haltet halvhjertet avgårde. Destilleriet var tydeligvis ikke en viktig brikke for de nye eierne, og i 2003 solgte Edrington Bunnahabhain videre til Burn Stewart for skarve ti millioner pund, noe som sannsynligvis var det beste som kunne skjedd. Med de nye eierne opplever destilleriet nå en ny vår. (Burn Stewart eier også destilleriene Tobermory og Deanston.)
Neste side...
Copyright 2008, onlymalts.com
Alt innhold, alle artikler og bilder er opphavsrettslig beskyttet.
All uautorisert kopiering eller gjengivelse vil medføre inndynking av cask strength cognac og påfølgende ildpåsettelse.
Ta gjerne kontakt med oss dersom du ønsker å benytte noe.
