Ardbeg – Den ultimate røykwhiskyen fra Islay
Reiserapport.
Tekst:
Arnt R. Steffensen
Foto:
Øystein T. Berntsen
Onlymalts runder av reiseskildringene fra Islayturen høsten 2006 med en rapport fra destilleriet som er mange whiskyentusiasters all-time-favorite: Ardbeg!
De fleste maltwhiskyelskere ønsker å ta seg en tur til Skottland, med det for øye å besøke destillerier. Dersom man nå har gått steget videre, og fått smaken på maltwhiskyer fulle av røyk og torv melder rastløsheten og lengselen seg raskt, man ønsker å foreta en pilegrimsreise til stedet mange oppfatter som denne whiskytypens Mekka. Vi snakker om en øy på vestkysten av Skottland, relativt vanskelig tilgjengelig om man reiser etter innfallsmetoden. Øya er kun tilgjengelig med fly eller en åttetimers buss- og fergetur, og heter Islay.
Røykvarslere spontanutløses
Islay har for tiden åtte operative destillerier. Øya har ord på seg for å produsere whiskyer så ekstreme at røykvarslere spontanutløses om man skjenker seg et glass. Et av de mest beryktede destilleriene i så måte befinner seg på sørøstsiden av Islay; Ardbeg. For å komme dit tar man utgangspunkt i det moderat sjarmerende veikrysset Port Ellen, sør på øya. Man beveger seg i et makelig tempo videre østover langs en smal landevei langs kyststripen Kildalton, og passerer sjelefrendene Laphroaig og Lagavulin på veien, destillerier som unektelig også er av en viss interesse på en Islaytur.
Ardbeg har kanskje den vakreste beliggenheten på øya. Destilleriet ligger helt nede i vannkanten, og består av en rekke hvitmalte bygninger som står litt hultetibulter, med knauser og beitemarker på alle kanter. En gårdsplass bak destilleriet prydes av en stor ansamling whiskyfat som danner et vakkert bilde, der de står mellom bygningene og havet, bare avgrenset av gresskledte knauser, som skapt for å sitte på og drømme seg litt bort, med en gammel og trofast lommelerke som selskap. I tillegg er det alltid pent vær når man er der. (Undertegnede har vært der to ganger, sol og blikkstille hav begge gangene.)
Blomstrende gårdssamfunn
Ardbeg ble grunnlagt i 1815 av John MacDougall, men det var destilleriaktivitet her så tidlig som i 1794. Destilleriet gikk i arv til sønnen Alexander, og da han døde i 1853 overtok søstrene Margaret og Flora MacDougall driften i kompaniskap med Colin Hay. På denne tiden var destilleriet del av en gårdssamfunn, som med arbeidere med familier talte rundt 200 innbyggere. Da søstrene døde tok Colin Hay og sønnen Colin Elliot Hay over driften, og gjorde det riktig så bra, Ardbeg blomstret som destilleri, og man gikk med friskt mot over på 1900-tallet.
Årene gikk, historien forteller igrunnen ikke så mye om hva som skjedde på Ardbeg før utpå 1970-tallet. Ardbeg ble kjøpt opp av Hiram Walker i 1973. Fem år senere fusjonerte Hiram Walker med Allied Domecq, som allerede hadde Laphroaig i sortimentet, noe som var spikeren i kisten for Ardbeg.
Død og oppstandelse
Dette var jo på den tiden bare noen avvikere på fastlandet trodde på konseptet single malt, det meste av produksjonen gikk til blends. Samtidig var dette en periode da mange destillerier måtte stenge. Etterhvert tenkte Allied at to destillerier fra samme øy, som produserte så å si identiske whiskyer, kanskje var i overkant av hva man trengte, så hvilket destilleri skulle man satse på? Ardbeg var bare en måtelig salgssuksess på den tiden, så Laphroaig trakk det lengste strået. Ardbeg startet den triste vandringen mot nedleggelse og skam. Malteriet ble nedlagt i 1977, og destilleriet ble stengt i 1981. I praksis var Ardbeg stengt fra 1981 til 1996, bare avbrutt av litt sporadisk destillering etpar måneder i året fra 1989 til 1996. Bygningsmassen forfalt og livet var trist. Det eneste som var attraktivt for eierne var at det gikk gode mengder Ardbeg i blenden Ballantines.
I 1996 fant Allied likevel ut at de skulle selge Ardbeg. Mange var interesserte, men de fleste budgiverne var bare interesserte i maltwhiskylageret som fulgte med på kjøpet. Allied valgte å selge det til Glenmorangie for 7 millioner pund. Glenmorangie hadde riktignok ikke det høyeste budet, men de hadde en kongstanke, de ønsket ikke bare whiskylageret, de ønsket også å satse på destilleriet. Ardbeg ble pusset opp etter alle kunstens regler, det gamle malteriet ble bygget om til café og besøkssenter. Resten er en gladhistorie, Ardbeg har blitt omfavnet med stor entusiasme av maltwhiskyelskere verden over, og har blitt en kultwhisky, en hedersbetegnelse som deles med kanskje bare en håndfull destillerier. I 2004 ble Ardbeg og Glenmorangie kjøpt opp av Moët-Hennessy.
Islay Ales
Vi sitter i caféen på Ardbeg, kanskje det eneste stedet på denne siden av øya der det er en mulighet til å få seg et anstendig måltid mat, og prater litt med cafébestyrer Jackie Thomson, kona til daværende distillery manager Stuart Thomson, som har vært med å drive Ardbeg helt siden gjenoppstarten i 1996. Det var her de røyket og maltet kornet i gamle dager, så det er høyt under taket i restauranten, og stor rift om plassene, et populært spisested både for turister og fastboende. En kraftig lunch ledsages av det lokale ølet, fra et splitter nytt bryggeri ved Bridgend, Islay Ales, som har en hel serie ulike ales på flaske.
Jackie lener seg konspiratorisk mot oss og spør hva vi synes om ølet. Dette finner sted før vi egentlig har kommet igang med omvisning og intervju. Ølet er, når sant skal sies, direkte skuffende; kjedelig og kjønnsløst. Tanken slår meg at dersom det nå f.eks er broren hennes som driver bryggeriet, og vi slakter ølet nord og ned, så blir det dårlig stemning og lite whisky i etterkant. Men ølet er beviselig skrale greier, men jeg sier dette på en skånsom måte, for sikkerhets skyld. Jackie sier seg hjertens enig, og jeg puster lettet ut.
Neste side...
Copyright 2008, onlymalts.com
Alt innhold, alle artikler og bilder er opphavsrettslig beskyttet.
All uautorisert kopiering eller gjengivelse vil medføre inndynking av cask strength cognac og påfølgende ildpåsettelse.
Ta gjerne kontakt med oss dersom du ønsker å benytte noe.
