-lukker aldri barskapet
 
Fundamentalismens lett usjarmerende vesen
En scene utspilte seg i en anerkjent whiskybutikk i London og satte tankene i sving: Grensen mellom sjarmerende entusiasme og usjarmerende arroganse innen whisky er hårfin.

07.02.2007
Tekst: Arnt R. Steffensen Foto: Øystein T. Berntsen


På en tur til London ruslet jeg en solfylt søndags ettermiddag innom en whiskybutikk i Covent Garden, en filial av et meget prestisjefylt indietapperfirma. Butikken er knøtt liten og veldig koselig, det står whiskyflasker fra gulv til tak, med hovedtyngden naturlig nok på indietapninger fra det aktuelle firmaet. Mens jeg står og titter litt i hyllene kommer det inn en annen kunde. Han ser seg rådvill omkring, klør seg litt i hodet, før han tar kontakt med butikksjefen. Han skal kjøpe whisky i presang til en kamerat, imidlertid har han ikke så mye greie på whisky, så om kanskje herr butikksjefen kunne komme med en anbefaling? Joda, det skulle nå gå bra, hvor mye hadde han så tenkt å bruke? Nja, han hadde vel ikke tenkt seg så veldig mye mer enn rundt 25 pund.

Butikksjefen sukker litt, og viser kunden en stor krittavle på veggen, der det er listet opp hvilke indietapninger butikken kan by på, og ramser opp noen navn. Det er en imponerende liste full av godsaker, godt over 100 stk. Imidlertid er alle priset høyt over det prisleiet som var antydet. Kunden blir litt usikker, drar litt på det, og peker på noen destilleritapninger som også finnes i butikken, i prissjiktet 20 – 25 pund. Kunne disse kanskje være noe?

Arrogant
Joda, for all del, sier butikksjefen, dersom man nå ikke bryr seg så mye om hva man drikker. Disse kan jo alle og enhver få kjøpt på ethvert supermarked. For dette skulle kunden vite, at skulle man ha noe godt, så var det kun indietapningene fra krittavlen som gjaldt. Det var disse som hadde den rette modningen og den rette smaken, destilleritapninger var stort sett kommersielle saker uten særpreg.

Kunden synker litt sammen, utilpass og i villrede, men ”stood his ground” på engelsk vis, og holder seg til sin opprinnelige plan. Etter mye om og men ender han opp med en destilleritapning, Highland Park 18 Years Old, et kjøp han burde være storfornøyd med, en whisky som er en klassiker i alle henseender. Imidlertid har den arrogante butikksjefen ikke bare ødelagt gleden ved å kjøpe en whisky i presang til kameraten, men sannsynligvis også effektivt forhindret at kunden noensinne vil interessere seg noe videre for whisky.

Misjonering
Etterhvert som man blir mer og mer bevandret innen maltwhisky, kommer trangen snikende til å misjonere. Det er ikke noe galt ved dette, det er naturlig at man ønsker å formidle til andre, de gode opplevelsene og bredden av smaker man finner innen whisky, men det er en øvelse som bør utføres med varsomhet.

En ting er hvordan whiskyentusiaster opptrer overfor hverandre. Når man argumenterer og snakker nedsettende om hverandres favorittwhiskyer, eller starter diskusjoner der man hardnakket argumenterer for sitt syn om viktigheten av at mesken røres med, og ikke mot solen, så er det like fullt mest på gøy, selv om det av og til ikke virker sånn. Det er innenfor familien, og det er lov å ha ulike meninger.

Hvordan møtes nybegynneren?
Men nybegynneren som har tatt sine første og nølende skritt på den etterhvert så kronglete whiskyveien, hvordan møtes han? Hvis han nå engang har begynt sin karrière som whiskydrikker ved å like Chivas Regal med is, og gir uttrykk for at han oppriktig liker dette, skal man angripe ham fordi han har ”feil” smak, fortelle ham at han ikke må drikke dette sølet, nei, prøv en Lagavulin istedet, det er whisky det! Eller er det kanskje en bedre idé å nikke anerkjennende til Chivas Regals legendariske status, og så foreslå at han samtidig smaker på en Glenlivet, som inngår i Chivas Regal, og spørre om han kan kjenne noen likheter?

”Karamellsøl”?
På samme måte, beviselig mange nordmenn liker cognac. Skal man lokke dem over til maltwhiskysiden ved å fortelle dem at de har en elendig smak, og snakke om cognac i sterkt nedsettende ordelag, mens man spytter ut ord som ”karamell” og ”søl”? Eller er det bedre å nikke anerkjennende til cognacens status og lange historie, for så å dra sammenligninger med maltwhisky, og forsøke å lokke cognacdrikkeren til å prøve seg på noe nytt?

Ingen liker å få høre at de har dårlig smak, og slik kan det ofte oppfattes dersom et fagmiljø kanskje litt for bombastisk forfekter sitt syn, som om det ikke skulle være noen andre sannheter. Når butikksjefen nevnt innledningsvis hevder at absolutt alle destillerier selger dårlig whisky, med mindre whiskyen kommer fra hans firma, så er det hårreisende arrogant.

Jeg ønsker selvsagt at flere skal få øynene opp for whiskyens fortreffeligheter, og jeg tror man får flere til å drikke whisky ved å bruke godord enn skjenn. Jeg har sikkert gått i samme fella selv i lystig lag. :-)

Man kan jo også håpe at butikksjefen vår bare hadde en dårlig dag, men jeg tror det egentlig ikke.




Copyright 2008, onlymalts.com
Alt innhold, alle artikler og bilder er opphavsrettslig beskyttet. All uautorisert kopiering eller gjengivelse vil medføre inndynking av cask strength cognac og påfølgende ildpåsettelse.
Ta gjerne kontakt med oss dersom du ønsker å benytte noe.



Arnt tar seg tid til å gruble litt.

Elsket og hatet, men det er jo whisky.

Onlymalts' ordtak #14: "Ett fett hva det er glasset, så lenge det er whisky."