En hyllest til whiskymytene!
Jeg kan ikke påstå å huske min første maltwhisky, men jeg husker godt den stemningen som fulgte med. Smaken av historie, illegal virksomhet, torvrøyk, maskulinitet og mystikk.
22.06.2007
Tekst:
Arnt R. Steffensen
Foto:
Øystein T. Berntsen
Senere smakte jeg mer whisky, og hørte om uforklarlige fenomener som gjorde at whisky fra ulike destilleriene smakte forskjellig fra hverandre. Storfilmer som ”Braveheart” og ”Rob Roy” kom omtrent samtidig som whiskyboomen, og bidro med god, gammeldags nasjonalromantikk. Følelsen av å drikke maltwhisky samtidig som jeg drakk en historie og en stemning, var uovertruffen og sterkt forførende.
Siden lærte jeg litt mer. Om råvarer, destilleringsprosess, fatmodning, tallrike små detaljer som gjorde whiskyverdenen enda mer interessant, og enda mer mystisk. At bygget tørkes over røyk fra brennende torv, torv som er tusenvis av år gammel. Det fascinerte meg voldsomt å høre at to nabodestillerier, med identisk utstyr, kunne produsere to helt ulike whiskyer, bare fordi de henter vann fra forskjellige steder i elven. Likeledes, dersom man skal bytte ut en pot still, og det er en bulk i denne, så må bulken kopieres til minste detalj, hvis ikke blir whiskyen helt forskjellig. Mystisk! Og ikke minst, at whiskyen påvirkes så til de grader av miljøet, at whisky modnet ved havet blir preget av dette, ved at den salte sjøduften trenger inn i eikefatet, og setter smak. Herlig spennende! For ikke å glemme The Angels’ share – englenes andel.
Mytene slår sprekker
Siden lærte jeg enda litt mer. Leste bøker, artikler, gikk på smakinger, fulgte med på whiskydiskusjoner. Kanskje lærte jeg litt for mye. Litt etter litt, nesten umerkelig, begynte historiene å rakne i sømmene. Ingenting kan som kjent ødelegge en god historie på samme måte som fakta.
Jeg hadde jo sett bilder av den litt eldre karen som vender det spirende bygget med en stor spade, når bygget ligger spredt utover maltingsgulvene på destilleriene. Etter noen besøk på ulike destillerier, satt jeg med et inntrykk at det finnes minst et dusin destillerier som hevder at de er de eneste som fremdeles holder på med dette. Det meste kornet kommer som kjent fra store malterier, og de som malter selv, malter som regel bare en liten prosentandel av det de faktisk trenger. Dette fortelles aldri. På samme måte har myten om at bygget tørkes over røyk fra brennende torv slått sprekker, da det i dag er mer vanlig med varmluft enn med røyk. Også varmluft da… Det blir ikke gode historier av slikt.
Whiskyen analyseres i hjel
Likeledes har jeg fått forsikringer fra kvalifisert hold om at den berømte bulken i kjelen ikke har et skvatt å si (har forresten aldri sett en eneste bulk på noe destilleri), at det er den totale kontakten mellom spritdamp og kopper som er viktig, og at det er komplett umulig for saltpartikler å trenge igjennom et eikefat via luft, uansett hvor langt ut i havgapet på Hebridene whiskyfatet har ligget.
Mye av gleden forsvant i grunnen da kjemikerne begynte å drikke whisky. Plutselig snakkes det om E150, man bruker med den største selvfølge begreper som fenolnivå og ppm - parts per million, det refereres til fusel og aldehyder, reaksjoner med kopperet, ulike gjærtyper og byggsorter, mineralinnhold i vannet, tekniske detaljer om kjølefiltrering, og man fordyper seg i diskusjoner om hvorvidt mesken skal røres med eller mot solen.
Hvor ble det av romantikken?
For all del, dette er utmerket for de som virkelig ønsker å fordype seg i temaet, og det er gledelig mange som ønsker det, og som har stort utbytte av det. Det er interessant. Imidlertid kjennes det som om noe har gått tapt. Hvor ble det av mystikken rundt whiskyproduksjonen? Hvor ble det av de gode historiene? Hvor ble det av romantikken?
Man får ikke rekruttert nye whiskydrikkere ved entusiastisk å vise til at Ardbeg sverger til ikke-kjølefiltrering, har en restriktiv holdning til fargestoffer, har et ppm-nivå som overgår de fleste andre, og at fatet er laget av eiketypen Quercus alba. Fremhever du derimot at denne whiskyen smaker røyk og sjø, gir deg hår på brystet, samtidig som du forteller noen skrøner om smuglere i gamle dager, og at eikefatet er fraktet hele veien fra Kentucky tvers over Atlanterhavet til Skottland, da serveres en historie og en stemning, og du har en ny whiskydrikker i menigheten.
De unike destilleriene som ble nedlagt
En myte som hardnakket holder stand er den om at de nedlagte destilleriene er de beste. Av ærverdige eks-destillerier finner vi Rosebank og Brora. Mye av Ardbeg og Bruichladdichs popularitet skyldes at de var nedlagte destillerier som ble gjenåpnet, under stor ståhei og stormende jubel. Alle liker en gjenoppstandelse. Likevel: Ingen kommer opp mot ikonet Port Ellen, som stiller i samme kategori som det fordums destilleri som Robert Burns skrev om: ”Thee Ferintosh! O sadly lost!” (Legg merke til den utspekulerte måten jeg bygger opp under myten på, ved å dra historiske linjer fra Port Ellen til Skottlands nasjonalpoet J.)
Man sitter med et inntrykk av at det var storkapitalens ondsinnethet som gjorde at destilleriene ble stengt. Når diskusjonene blusser opp dukker det noen ganger opp en modig sjel i whiskybransjen som tar bladet fra munnen, som lettere oppgitt forteller at det var en grunn til at disse destilleriene ble nedlagt. Nådeløst forteller vedkommende at whiskymarkedet på starten av 80-tallet var nede for telling, det var ikke lyspunkter i det hele tatt, noen destillerier måtte stenge for at andre skulle overleve, og kun de beste destilleriene fikk leve videre. Slike gledesdrepere dysses effektivt ned. Myten om de unike destilleriene holdes levende. Diageo porsjonerer ut noen tusen flasker Brora og Port Ellen i året, setter prisen tullete høyt, og får solgt hver eneste flaske! Artig!
Behold whiskymytene!
Nei, ting skjer ikke helt som mytene forteller. Jeg vet det jo. Maskiner har i stor grad erstattet den gamle karen som vender kornet med spade, pagodene på destilleriene er bare til pynt, og de kjemiske prosessene spiller en større rolle enn man skulle tro. Like fullt: Det er viktig ikke bare å beholde mytene, men å dyrke dem. Gleden ved å drikke whisky blir større når man har en historie å fortelle, kanskje en skrøne, og en stemning rundt glasset.
Det føles trist å distansere seg fra alt det som gjorde at jeg interesserte meg for maltwhisky i utgangspunktet. Ingen snakker om ”The Angels’ share” lenger, det snakkes om fordampning, fuktighet og prosenter. Ved å fjerne mystikken fjerner man litt av gleden, whiskyen blir alminneliggjort, og man sitter igjen med, tja, et hvilket som helst produkt. Et overlegent godt produkt, absolutt, men uten det udefinerbare elementet som skaper den gode stemningen av noe helt ekstra.
Og til slutt: Ja, jeg vet kjemiske tester har vist at salt ikke kan trenge igjennom eikefatet. Men så sitter jeg en kveld med en Lagavulin i glasset og kjenner duften av sjø. Jeg tenker tilbake på den gangen jeg satt med lommelerken etter en hasardiøs bestigning av Dunyvaig Castle, borgruinen ved Lagavulin, der jeg tittet vekselsvis bort på destilleriet og ut mot havet, mens jeg tok en og annen solid støyt fra lerken, og følte sjøsprøyten mot kinnet... Nei, jeg velger å ikke tro på de kjemiske testene! Noe er det med det saltet!
Leve mytene!
Copyright 2008, onlymalts.com
Alt innhold, alle artikler og bilder er opphavsrettslig beskyttet.
All uautorisert kopiering eller gjengivelse vil medføre inndynking av cask strength cognac og påfølgende ildpåsettelse.
Ta gjerne kontakt med oss dersom du ønsker å benytte noe.
