BenRiach
Uavhengig destilleri fra Speyside
Tekst:
Arnt R. Steffensen
Et av de nye destilleriene på norske pollister er BenRiach. Vi tar en titt på det uavhengige Speysidedestilleriet som vekker åtgaum i whiskykretser, med et knippe røkte varianter.
BenRiach ligger i hjertet av Speyside, rundt fem km sør for Elgin, like ved elven Lossie. Destillerinavnet kommer fra en bondegård i nærheten, Riach Farm, og betyr noe slikt som ”Den røde hjortens fjell”. BenRiach så dagens lys i 1898, men det var på mange måter en meget trang fødsel. Destilleriet må ses i sammenheng med naboen Longmorn, som ligger bare noen hundre meter unna. Det var John Duff som i sin tid eide Longmorn, som var grunnlagt få år tidligere. Duff foretok en markedsanalyse, og fant ut at fremtidsutsiktene var så gode at han ville utvide virksomheten med enda et destilleri. Dermed bygget han BenRiach. Det viste seg at analysen var noe mangelfull. (Se for øvrig artikkelen om Longmorn for å lese mer om den fargerike historien om grunnleggeren av destilleriene.)
The Pattison Crash
Mot slutten av forrige århundre var det en enorm optimisme i whiskymarkedet. Det franske cognacmarkedet lå nede med brukket rygg etter at vinlusen phylloxera hadde ødelagt samtlige vinstokker i Frankrike, og whiskyen hadde fylt tomrommet. Alt så bra ut, whisky solgte i bøtter og spann, og det var lutter glede i bransjen. I siste halvdel av 1890-årene så hele 32 destillerier dagens lys. I 1899 brast imidlertid det vi i dag ville kalt en børsboble, i det som kalles The Pattison Crash. En av de virkelig store investorene i whiskybransjen gikk konkurs. Dette påvirket hele whiskyindustrien, mange destillerier fikk problemer da de plutselig satt med altfor stor gjeld, blant dem var BenRiach og Longmorn. Bare halvparten av destilleriene som ble etablert i tidsrommet 1895-1900 har overlevd fram til i dag.
BenRiach rakk knapt nok å destillere noe som helst før de måtte stenge. John Duff gikk selv konkurs noen år senere. BenRiach og Longmorn havnet i bankens hender, og ble siden solgt til firmaet Longmorn Distillery Co Ltd. BenRiach ble nå kun brukt til å malte bygg som skulle brukes på Longmorn, og ble omtalt som Longmorn 2. Og slik gikk nå de neste seksti årene.
Oppturer, nedturer og oppturer
I 1965 heter de nye eierne The Glenlivet Distillers Ltd, og først nå begynner ting å bli litt interessant. Destilleriet pusses opp etter alle kunstens regler, og produksjonen settes i gang. I 1977 selges The Glenlivet Distillers Ltd, som inkluderer et pent knippe destillerier, til den kanadiske spritgiganten Seagram. Disse utvider kapasiteten på BenRiach med et ekstra par pot stills i 1985. I 1994 lanseres den første single malt fra BenRiach, man våger seg på et forsiktig hurra, men så går det raskt i nedoverbakke.
I 1999 slutter destilleriet å malte bygget sitt selv, og få år senere kommer spikeren i kisten. I 2001 heter de nye eierne Chivas Brothers. Chivas orker ikke engang late som om de tror på en destillerifremtid for BenRiach, og stenger like så godt destilleriet året etter, og legger det i møllpose. (Møllpose = mothballed. Uttrykk som brukes om destillerier som stenges på ubestemt tid. I uttrykket ligger det en liten mulighet for at destilleriet kan gjenopplives, men det skjer ikke så altfor ofte…)
Men i 2004 tas faktisk destilleriet ut av møllposen igjen, etter at det selges til en hyggelig liten gruppe, konsortium som det kalles, ved navn BenRiach Distillery Company. Dette består av to sørafrikanere, Geoff Bell og Wayne Kieswetter, samt en ringrev i den skotske whiskybransjen, Billy Walker, som tidligere har vært sjef hos Burn Stewart Distillers. Destilleriet er med andre ord privateid, og dermed et av ganske få uavhengige destillerier.
Som ofte er ved slike overtakelser, så fulgte whiskylageret med. Her fant de nye eierne mye artig; whiskyer fra 1966 frem til i dag, noe røykpreget whisky, til og med litt trippeldestillert whisky. Det skal nevnes at å overta et whiskylager også er en fordel rent økonomisk, for da kan man få inntekter fra dag én ved å lansere den ene tapningen etter den andre (noe de da også gjør), i stedet for å måtte vente i årevis før man får solgt noe, fordi whiskyen først må modnes.
En kuriøs maltwhisky
I 2004 lanseres ”nye” BenRiach med brask og bram, og kommer i en rekke utgaver, som alle i grunnen drukner i oppmerksomheten rundt en overraskende kuriositet, en ti år gammel kraftig røkt BenRiach, Curiositas. Allerede året etter gjentar de suksessen, og lanserer en 21 år gammel røkt variant, Authenticus, til generell begeistring blant whiskyfolket.
Det var på 70-tallet at Seagram besluttet å produsere en viss mengde kraftig røkt maltwhisky på BenRiach. Seagram hadde ikke noen Islaydestillerier i porteføljen, men de hadde blends å ta hensyn til, og de trengte røkt whisky. Det var aldri noen fare den gangen for at den røkte BenRiach’en skulle brukes til noe annet enn blends. I 1997 Jim Murray skriver i ”The Complete Guide to Whisky”: ”Man har produsert noe røkt maltwhisky på BenRiach, men det er helt utenkelig at denne kommer til å bli tappet som single malt.” Ting forandrer seg fort i whiskyverdenen.
Røkt maltwhisky er ingen selvfølge i Speyside i dag, og ses på med halvskeptiske øyne, men i riktig gamle dager var det denne whiskystilen som var vanlig, også her. Da fremskrittet og jernbanelinjene kom, gikk destilleriene i innlandet imidlertid over til å bruke kull i stedet for torv, dermed forandret Speysidestilen seg til å bli mild & snill.
Neste side: Historien om BenRiach fortsetter
Copyright 2008, onlymalts.com
Alt innhold, alle artikler og bilder er opphavsrettslig beskyttet.
All uautorisert kopiering eller gjengivelse vil medføre inndynking av cask strength cognac og påfølgende ildpåsettelse.
Ta gjerne kontakt med oss dersom du ønsker å benytte noe.
