På slottsaudiens hos Diageo
”Et slott? Det er da slott her også, du kan dra på Akershus festning!” Kulturfraksjonen i Onlymalts møtte uventet motbør i redaksjonen under planleggingen av siste Skottlandstur.
05.01.2008
Tekst:
Arnt R. Steffensen
På tampen av 2007 reiste vi på en relativt improvisert tur til de skotske høilande, nærmere bestemt Speyside. Erfaring har lært oss at det er lurt å gjøre avtaler i forkant, kanskje spesielt når man reiser utenom turistsesongen. En liten ringerunde til gode whiskykjenninger ga oppmuntrende resultater, og en invitasjon til å besøke Diageo på Drummuir Castle dukket opp. Informerte kilder antydet at slottet var verdt et besøk.
Lommelerke i grøftekanten
Lettere opprømt av de gode nyhetene ankom undertegnede redaksjonslokalene, men ble møtt med behersket negativitet. Ingen hadde hørt om Drummuir Castle, og deler av redaksjonen uttrykte dyp og ektefølt bekymring for at det kulturelle aspektet et slottsbesøk innebar ville binde opp dyrebar whiskytid, det var tross alt snakk om en hel formiddag, og det var ikke en så veldig lang tur. Det ble dessuten mer enn antydet at fisefine slottsbesøk ikke harmonerte med den kjente og kjære sette-seg-ned-med-en-lommelerke-på-en-stein-i-grøftekanten-filosofien, som mange vil mene er selve kjennetegnet på en vellykket whiskyekspedisjon. Like fullt fikk slottsinvitasjonen etter noe diskusjon rørende oppslutning. Kronargumentet var at det ville være sensasjonelt, verdt en artikkel alene, om det skulle vise seg at et besøk på Diageos representasjonsslott i hjertet av Speyside ikke innebar en dram eller to.
Drummuir Castle ligger ugreitt til for de som er tilhengere av de fordeler kollektivtransport medfører, men så er da heller ikke slottet åpent for publikum, og slipper å ta hensyn til den slags trivialiteter. Bah! Vi lurer underveis på hvordan vi skal komme oss dit, bil har vi ikke, og Speysides eneste taxi er på verksted, og vi har virkelig ingen formening om eksakt hvor slottet ligger, vi finner ikke Drummuir på noe kart, men har fått forsikringer om at det er i nærheten av Dufftown. Imidlertid har vi alltid hatt gode erfaringer med skotsk gjestfrihet og serviceinnstilling. Første gangen vi besøkte Dufftown kjørte B&B-verten vår oss til en oppsiktsvekkende avsidesliggende pub han hadde all grunn til å anbefale, og hentet oss utpå kvelden. Det var naturlig å velge Morven Inn B&B også på denne turen, og jammen tilbød verten seg å kjøre oss opp til slottet. Kjernekar!
The long and windy road
Det skotske været viser seg fra sin mer temperamentsfulle side denne dystre tirsdag formiddagen tidlig i desember, det blåser nordavind fra alle kanter. Vanligvis skinner solen når Onlymalts er på tur, men denne gangen slår det gamle slagordet til: Om du er lei været i Skottland, bare vent fem minutter, så blir det væromslag. Turen går ut av Dufftown, og opp et lite dalføre i retning nordøst, gjennom tette skogsområder, opp mot fjellene. Nede i dalbunnen kan vi skimte en enkeltsporet jernbanelinje og en liten elv. Forsøksvis grundige kartstudier i etterkant tyder på at elven bærer det klukkende navnet Strath Isla, og beveger seg i retning Keith, der elven for øvrig har gitt navn til et av Skottlands vakreste destillerier.
Vi tar av fra det man med en viss velvilje kan kalle hovedveien, kjører opp en lang skogsvei i retning slottet. Plutselig bryter sola igjennom for første gang den dagen, og lyser opp store, velstelte gressplener og jorder. Eldgamle og mosegrodde trær forteller oss at dette er et sted med historie og tradisjoner. Nonchalant tusler kuer av arten Highland Cattle omkring, kveget med den umiskjennelige Beatles-looken, udiskutabelt verdens tøffeste kuer.
Vår mann Gregor
Drummuir Castle ble bygget i 1847 for Admiral Archiebald Duff, som tjenestegjorde under Lord Nelson. Den staselige og romantiske bygningen i skotsk-viktoriansk stil minner litt om slottet i den britiske tv-serien som gikk for et par år siden, ”Kar for sin kilt”. Gregor Cattanach er vår vert for anledningen, han er en trivelig kar i trettiårene, og er en av Diageos tre International Brand Ambassadors, og har vært i Diageo i syv år. Han forteller at mye av arbeidet hans i dag går ut på å trene opp folk innen whisky, og reise rundt og holde smakinger.
Mens vi snubler over en haug med golfbager som ligger skjødesløst henslengt i inngangspartiet forteller Gregor litt om Drummuir Castle, og hva de holder på med der. Slottet brukes til representasjon, til møter og kursvirksomhet for Diageos ansatte, og har 22 soverom. En stab på 15 personer sørger for bevertning av vått og tørt, og for den generelle driften. Det er ikke Diageo som eier slottet, de leier det av en familie som bor rett rundt svingen. Familien er fornøyd med leietakerne, som holder liv i stedet, og sørger for at ikke så rent få go’flasker finner veien til dem, sammen med husleien.
Gammelt og nytt
Undertegnede har sansen for hus med historie i veggene, og vandrer rundt i slottssalene. Detaljer suges inn: Stor peis i alle rom, portrettmalerier av alvorlige personer på veggene, store, tunge og mørke trebord, sannsynligvis laget av den fineste mahogni regnskogen kan oppdrive, et lite flygel, lysekroner i krystall, og dype lenestoler i skinn. På veggene henger hoder fra eksotiske dyr samt rustninger med hellebarder og sverd. Myke persiske tepper på gulvet, små souvenirer fra fjerne himmelstrøk ligger spredt hist og her, og vitner om den britiske kolonitiden. Et overdådig malplassert biljardbord opplyst av whiskyreklamedekorerte lamper fyller et helt rom, og kunne dempet atmosfæren av historisk sus, men et håndskåret sigarskrin og noen langpiper som ligger på et bord ved siden av gir det en gentleman’s touch. Jeg er svak for slikt, og er hellig overbevist om at jeg hadde gjort meg som britisk aristokrat.
Kontrasten blir stor når vi blir spurt om vi har lyst på en kaffe. Jeg venter halvveis at det skal komme inn en livrékledd lakei med brett, sølvkanne, kuformet fløtemugge og liten skål der man tar sukkerbiter med en nypusset sølvklype, men under portrettet av jarlen av ditt (eller var det hertugen av datt), står en state-of-the-art-kaffemaskin, aller nyeste modell. Jeg tar en dobbel espresso av upåklagelig kvalitet. Bærbare pc’er står rundt omkring. Jo da, det er et gammelt hus, men ikke noe museum.
Roseisle
Gregor forteller oss om det nye kjempedestilleriet Diageo skal bygge i Roseisle, og legger ikke skjul på at dette skal være en regelrett fabrikk, som skal lage whisky til blends. Diageo regner med en voldsom økning i whiskysalget, nå som markedene i Russland, India og Kina åpner seg. Han forklarer hvordan små justeringer i produksjonen kan gjøre whiskyen forskjellig, og Roseisle kommer til å lage mange ulike whiskystiler, lett og kraftig, røkt og urøkt, alt etter behov. Destilleriet kommer også til å ha fokus på miljøvennlig drift. Han ser ikke bort i fra at Roseisle på et eller annet tidspunkt kommer til å komme som en single malt, men det er ikke dette som skal være destilleriets hovedoppgave, og det blir nok ikke noen romantisk historie knyttet til destilleriet.
Diageos skattekammer
En av salene vekker en smule interesse, og kanskje ikke helt tilfeldig er det her vår venn Gregor manøvrerer oss etter en liten rundtur på slottet. Dette er biblioteket. Noen robuste trehyller står ved et vindu, med utmerket utsikt over hagen. Hyllene er fylt av whiskyperler, bl.a hele Flora & Fauna-serien, en fryktinngytende rekke Rare Malts og Special Releases, sjeldne blends, i grunnen det meste som finnes i Diageos skattekammer. Det ville vært meget uhøflig å takke nei idet vi blir bedt om å forsyne oss, og uhøflighet forsøker vi i det lengste å unngå.
Mange gamle whiskyer står i hyllene. Gregor forteller at han har et litt ambivalent forhold til konseptet. Gammel whisky kan være aldeles utsøkt, men det er ikke på noen måte noen automatikk i at en whisky blir bra, bare den ligger lenge nok på et fat. Eikepreget kan noen ganger bli for voldsomt, eiken kan overkjøre whiskyen totalt, og gjøre den nærmest udrikkelig.
Ulike smaksopplevelser
Deler av redaksjonen er ivrige tilhengere av smaksnotater, og samtalen dreier seg etter hvert inn på dette, og nytten av konseptet. Det er nå engang slik at en whisky oppleves forskjellig av ulike personer, og smaksnotater er til syvende og sist kun nyttig for den som skriver. Om en whiskyekspert forteller at den og den whiskyen smaker ingefær og ananas, så er det ikke dermed sagt at det er en evig sannhet. Det er hans opplevelse av whiskyen, og ingen annens. I tillegg kommer elementer som dagsform og hvor man er i verden. Det er ikke gitt at man får samme smaksopplevelse om man sitter med en Cragganmore i en bråkete, fancy bar sent en lørdagskveld, enn om man sitter alene foran peisen hjemme med den samme whiskyen, i lett meditativt modus, med dempet Steely Dan fra høytalerene.
Vi kommer inn på den evige debatten om karamellisering. De fleste aktørene, blant dem Diageo, tilsetter små mengder karamell i whiskyen for å justere fargen. Diskusjonen blant whiskyentusiaster går på hvorvidt dette forandrer smaken på whiskyen, mange ønsker den så naturlig som mulig. Gregor er ikke ukjent med diskusjonen, og forteller at det fra Diageos ståsted egentlig ikke er så komplisert. Det er snakk om konsistens på produktet. Har du en flaske Johnnie Walker Black Label og drikker den opp, så skal du ikke oppleve at whiskyen har en lysere farge neste gang du kjøper den. Er fargen forandret, så blir kunden i tvil. Skulle whiskyen i tillegg være ikke-kjølefiltrert, og kunden får en grumsete whisky når han har en isbit oppi, da blir han overbevist om at det er noe galt med whiskyen, og bytter til et annet merke.
Vår audiens går mot slutten, og Gregor tilbyr seg å kjøre oss tilbake til sivilisasjonen. Han tar en tilsynelatende snarvei over noen øde og torvkledte heier, på en vei så trang at selv to fotgjengere ikke ville kunne passere hverandre uten problemer. Plutselig ankommer vi et ikke ukjent veikryss, Craigellachie, der turens rituelle haggismåltid inntas, på The Highlander Inn.
En upåklagelig formiddag i desember.
Copyright 2008, onlymalts.com
Alt innhold, alle artikler og bilder er opphavsrettslig beskyttet.
All uautorisert kopiering eller gjengivelse vil medføre inndynking av cask strength cognac og påfølgende ildpåsettelse.
Ta gjerne kontakt med oss dersom du ønsker å benytte noe.
