Slottsaudiensen fortsetter...
Tekst:
Arnt R. Steffensen
Foto:
Øystein T. Berntsen
Gammelt og nytt
Undertegnede har sansen for hus med historie i veggene, og vandrer rundt i slottssalene. Detaljer suges inn: Stor peis i alle rom, portrettmalerier av alvorlige personer på veggene, store, tunge og mørke trebord, sannsynligvis laget av den fineste mahogni regnskogen kan oppdrive, et lite flygel, lysekroner i krystall, og dype lenestoler i skinn. På veggene henger hoder fra eksotiske dyr samt rustninger med hellebarder og sverd. Myke persiske tepper på gulvet, små souvenirer fra fjerne himmelstrøk ligger spredt hist og her, og vitner om den britiske kolonitiden. Et overdådig malplassert biljardbord opplyst av whiskyreklamedekorerte lamper fyller et helt rom, og kunne dempet atmosfæren av historisk sus, men et håndskåret sigarskrin og noen langpiper som ligger på et bord ved siden av gir det en gentleman’s touch. Jeg er svak for slikt, og er hellig overbevist om at jeg hadde gjort meg som britisk aristokrat.
Kontrasten blir stor når vi blir spurt om vi har lyst på en kaffe. Jeg venter halvveis at det skal komme inn en livrékledd lakei med brett, sølvkanne, kuformet fløtemugge og liten skål der man tar sukkerbiter med en nypusset sølvklype, men under portrettet av jarlen av ditt (eller var det hertugen av datt), står en state-of-the-art-kaffemaskin, aller nyeste modell. Jeg tar en dobbel espresso av upåklagelig kvalitet. Bærbare pc’er står rundt omkring. Jo da, det er et gammelt hus, men ikke noe museum.
Roseisle
Gregor forteller oss om det nye kjempedestilleriet Diageo skal bygge i Roseisle, og legger ikke skjul på at dette skal være en regelrett fabrikk, som skal lage whisky til blends. Diageo regner med en voldsom økning i whiskysalget, nå som markedene i Russland, India og Kina åpner seg. Han forklarer hvordan små justeringer i produksjonen kan gjøre whiskyen forskjellig, og Roseisle kommer til å lage mange ulike whiskystiler, lett og kraftig, røkt og urøkt, alt etter behov. Destilleriet kommer også til å ha fokus på miljøvennlig drift. Han ser ikke bort i fra at Roseisle på et eller annet tidspunkt kommer til å komme som en single malt, men det er ikke dette som skal være destilleriets hovedoppgave, og det blir nok ikke noen romantisk historie knyttet til destilleriet.
Diageos skattekammer
En av salene vekker en smule interesse, og kanskje ikke helt tilfeldig er det her vår venn Gregor manøvrerer oss etter en liten rundtur på slottet. Dette er biblioteket. Noen robuste trehyller står ved et vindu, med utmerket utsikt over hagen. Hyllene er fylt av whiskyperler, bl.a hele Flora & Fauna-serien, en fryktinngytende rekke Rare Malts og Special Releases, sjeldne blends, i grunnen det meste som finnes i Diageos skattekammer. Det ville vært meget uhøflig å takke nei idet vi blir bedt om å forsyne oss, og uhøflighet forsøker vi i det lengste å unngå.
Mange gamle whiskyer står i hyllene. Gregor forteller at han har et litt ambivalent forhold til konseptet. Gammel whisky kan være aldeles utsøkt, men det er ikke på noen måte noen automatikk i at en whisky blir bra, bare den ligger lenge nok på et fat. Eikepreget kan noen ganger bli for voldsomt, eiken kan overkjøre whiskyen totalt, og gjøre den nærmest udrikkelig.
Ulike smaksopplevelser
Deler av redaksjonen er ivrige tilhengere av smaksnotater, og samtalen dreier seg etter hvert inn på dette, og nytten av konseptet. Det er nå engang slik at en whisky oppleves forskjellig av ulike personer, og smaksnotater er til syvende og sist kun nyttig for den som skriver. Om en whiskyekspert forteller at den og den whiskyen smaker ingefær og ananas, så er det ikke dermed sagt at det er en evig sannhet. Det er hans opplevelse av whiskyen, og ingen annens. I tillegg kommer elementer som dagsform og hvor man er i verden. Det er ikke gitt at man får samme smaksopplevelse om man sitter med en Cragganmore i en bråkete, fancy bar sent en lørdagskveld, enn om man sitter alene foran peisen hjemme med den samme whiskyen, i lett meditativt modus, med dempet Steely Dan fra høytalerene.
Vi kommer inn på den evige debatten om karamellisering. De fleste aktørene, blant dem Diageo, tilsetter små mengder karamell i whiskyen for å justere fargen. Diskusjonen blant whiskyentusiaster går på hvorvidt dette forandrer smaken på whiskyen, mange ønsker den så naturlig som mulig. Gregor er ikke ukjent med diskusjonen, og forteller at det fra Diageos ståsted egentlig ikke er så komplisert. Det er snakk om konsistens på produktet. Har du en flaske Johnnie Walker Black Label og drikker den opp, så skal du ikke oppleve at whiskyen har en lysere farge neste gang du kjøper den. Er fargen forandret, så blir kunden i tvil. Skulle whiskyen i tillegg være ikke-kjølefiltrert, og kunden får en grumsete whisky når han har en isbit oppi, da blir han overbevist om at det er noe galt med whiskyen, og bytter til et annet merke.
Vår audiens går mot slutten, og Gregor tilbyr seg å kjøre oss tilbake til sivilisasjonen. Han tar en tilsynelatende snarvei over noen øde og torvkledte heier, på en vei så trang at selv to fotgjengere ikke ville kunne passere hverandre uten problemer. Plutselig ankommer vi et ikke ukjent veikryss, Craigellachie, der turens rituelle haggismåltid inntas, på The Highlander Inn.
En upåklagelig formiddag i desember.
Copyright 2008, onlymalts.com
Alt innhold, alle artikler og bilder er opphavsrettslig beskyttet.
All uautorisert kopiering eller gjengivelse vil medføre inndynking av cask strength cognac og påfølgende ildpåsettelse.
Ta gjerne kontakt med oss dersom du ønsker å benytte noe.
