En whiskydebutants bekjennelser
En gjesteskribent forteller om sitt første møte med single malt, hvor det hele begynte.
25.02.2008
Tekst:
Kai Lofthus
Foto:
Øystein T. Berntsen
Til å begynne med var en dråpe whisky, for meg, det samme som en blykule. Jeg trodde aldri jeg ville overleve en, og – selv om jeg aldri er blitt skutt – fikk kroppen min en kraftig påkjenning da jeg prøvde. Å venne seg til å drikke whisky gjorde meg ikke mer macho, men lørdagsmiddagene med venner ble noen smaksopplevelser rikere. Det tok sin tid.
For 10 år siden, da jeg nærmet meg 30-årene og var i et lystig lag med bransjekolleger, tok husverten frem en flaske whisky. Så varmt han snakket om den fikk meg til å tro at den måtte være noe av det mest dyrebare han eide. Det var det ikke, men ihvertfall det eneste i boligen som stinket av røyk, salt, tang og torv.
Det tok en stund før jeg lærte meg navnet: Vagalulin? Vugelalin? Lugevalin? Men nå er det uslettelig: Lagavulin. Det tok like lang tid å sette pris på det. Jeg hadde intet erfaringsgrunnlag, men det gjorde noe med meg. For ordens skyld, jeg har ingen økonomiske interesser i å skrive om Lagavulin. Og, for troverdigheten: det er flere enn meg som liker den whiskyen. I fjor vant Lagavulin Distillers Edition 1990 hele to troféer i International Wine and Spirits Competition, og regnes dermed for å være blant de absolutt beste whiskyene i verden, blant merker som Ballantine’s og Chivas Regal.
Ikke for apekatter
Selv om whiskyen med en gang smakte tønne (ihvertfall billedlig talt; den smaksfaglige betegnelsen ”tønne” er sikkert mer passende å bruke om andre merker), var det utvilsomt nytt og spennende etter å ha drukket mer øl enn noe annet. Det fikk meg også til å føle meg enda mer voksen og verdensvant når jeg kunne stå på bar med kamerater og velge ut en whisky de ikke hadde hørt om før.
Jeg hadde ihvertfall hatt forutsetninger for å vite mer om whisky. En av mine slektninger kjøpte det hver gang han var ute og reiste. Ikke for å drikke, men for å samle på flaskene. Jeg synes det var i overmåte råflott, men engasjerte meg lite i det. Jeg var i den alderen da – og ikke minst i en liten by der – drikkevarer enten skulle slukke tørst eller gjøre oss mest mulig apekatt i løpet av noen fredags- eller lørdagstimer. Etter å ha subsidiert litt for mange ølbryggerier var det ikke unaturlig at man med whisky og rødvin tillot seg noen alternative inntrykk. Og akkurat som med aquavit og cognac var det nødvendig å ta seg tid til å slappe av og kjenne etter smaken.
Upretensiøst
Dessverre tok jeg meg aldri tid i de påfølgende årene til å teste ut mange andre whiskyer, og med den setningen mistet jeg trolig all troverdighet blant virkelige whiskykjennere. Men for meg har whisky sjelden handlet om å imponere. Selv om jeg ikke vet like mye som connoisseurene synes jeg det er viktig å være nysgjerrig.
Jeg oppfattet tidligere whisky som et rituale for menn som var eldre enn meg, hvor man burde vite like mye som dem for å virkelig sette pris på dråpene. Dette bidro også til at det var vanskelig å finne en passende vinkling på denne artikkelen: hva skulle jeg skrive om whisky som ennå ikke var blitt skrevet om? Og hvordan skulle jeg skrive om noe som andre visste mer om enn meg? Men når man utelukker pretensiøsitet åpner man for egne, nye og spennende opplevelser.
Og det bør kombineres med venner, mat og musikk. To av mine beste venner, som jeg ellers drikker mer øl og Fernet Branca med, fikk nylig prøve min aller beste whisky etter en kveitemiddag: en 35-årig Chivas (tappet i 2005). Reaksjonen; ”oj, det smaker nesten cognac!”, beviste at det er svært avgjørende å finne den riktige inngangsporten til å drikke whisky. Drikker man en dårlig whisky, for eksempel med isbiter, kan det sikkert være traumatiserende.
Individuelt særpreg
Under et besøk til det skotske høylandet i fjor lærte jeg blant annet at det er fullt akseptabelt å smake til whiskyen med vann, noe jeg feilaktig trodde stred mot alle whiskyprinsipper (det er det bare is og mineralvann som gjør). Vannet kan brukes både for å tilpasse drikken til eget toleransenivå og å frigjøre kontrastfylte aromaer som krydder, blomster og honning.
Etter å ha begrenset meg til røykfylte whiskyer var det en stor opplevelse å kunne teste hele paletten av flere legendariske, men for meg hittil relativt ukjente, merker. Når man går opp løypa til f.eks. Ballantines, og har muligheten til å smake i rekkefølge fra den billigste til dyreste utgaven, verdsetter man raskt de ulike kvalitetene.
Og nå skjønner jeg godt at det ikke er gjerrighet som gjør at skottene ikke spytter ut whiskyen under prøvesmakinger.
-------
Denne teksten fikk vi tilsendt av frilansjournalisten Kai Lofthus, bildetekst av Onlymalts. Vi takker så mye for bidraget i denne tiden da onlymalts selv befinner seg i en liten skrivetørke. Vi oppfordrer også andre til å komme med sine historier og bekjennelser.
Copyright 2008, onlymalts.com
Alt innhold, alle artikler og bilder er opphavsrettslig beskyttet.
All uautorisert kopiering eller gjengivelse vil medføre inndynking av cask strength cognac og påfølgende ildpåsettelse.
Ta gjerne kontakt med oss dersom du ønsker å benytte noe.
