Søk i artiklene

Loch Næs Whiskyfestival 2008
- Jo, klart det er en risiko! Det kan regne. Festivalen kan bli invadert av slåssvillige villtotninger i billige joller og stusslige prammer. Kilten til skotten kan blåse opp!

03.08.2008
Tekst: Arnt R. Steffensen

Festivalgeneral Ole Kjendlie, storbonden fra Næs i Hedmark, er arrangør av Norges kanskje minste og desidert koseligste whiskyfestival. Han har denne gangen flyttet det årvisse arrangementet til en strand på Helgøya, en perle av en øy i Mjøsa, ikke så langt fra Hamar.

- Festivalen er en suksess, fjerde året den finner sted har den blitt så stor at vi har måttet flyttet hele arrangementet. Fyrste året satt jeg åleine på terrassen med to whiskyer, der den ene ble kåret til vinner. Andre året hadde jeg to kolleger på besøk. I fjor var vi nesten 20 stykker på terrassen, og i år er vi nesten dobbelt så mange igjen, så vi har vært nødt til å flytte hele seansen ned på stranda.

Utendørsfestivaler er en risikosport i Sommer-Norge, og det er ikke noe partytelt eller nødpresenninger å skjule seg under, festivalområdet er en strand i åpent lende. Hva gjør herr festivalgeneralen dersom det blir uvær?

- Kanskje vil det bli lyn og torden, kanskje blir det en helsikes pålandsvind og bikkjekaldt, kanskje vil festivalen regne bort. Men slik er festivalånden. På vegne av komiteen har jeg ingen plan B. Vi satser alt på et kort, og går det åt skogen, skal det skje med musikk! Musikkanlegg og høytalere står klart.

Kjendlie viser fornøyd fram en artikkel i Hamar Arbeiderblad, der festivalen får bred omtale. Han forteller at Ringsaker kommune velvilligst og overraskende har gitt løyve til å skjenke whisky på festivalområdet, mot probert vakthold og avgrensing av området. Begge deler gjøres så diskré at knapt noen merker det. Gårdskatten Trulte er vakt, og en beilende og ukjent hannkatt har markert festivalområdet med duft.

Voldsomme naturkrefter
Det er noen timer før festivalen, skribenten sveiver et lam på grillen og titter med stigende bekymring opp mot noen skyer i horisonten som har antatt en urovekkende blågrå farge, og hører fjern buldring fra ”den gærne sia ta Mjøsa”. Svalene flyr så lavt at de har på seg snorkel. Går dette bra?

Festivalgeneralen sjøl sitter bredbent og avslappet på en avsaget stubbe med en øl i hånden, fornøyd etter å ha festet festivalplakaten med sekstoms spiker på et gammelt grisetrau og spikret trauet fast på en liten brygge, slik at festivaldeltakerne som ankommer sjøveien finner fram. Lett overbærende doserer storbonden om landsens værtegn, peker på skyene og forklarer at slikt uvær alltid går forbi Helgøya og vestover mot Oppland. Få sekunder etter hører vi et tordenskrall fra en høyst uventet kant, og regnet høljer ned. Det halvgrillede lammet reddes av grillen og fraktes under et grantre og en gammel parasoll.

Rett nok bør det være litt vann i whiskyen, men det får da være måte på. Komiteen forsøker å holde humøret oppe ved hjelp av fliring, muntre kommentarer og galgenhumor. Etter en halvtime stanser uværet, og komiteen kan bivåne ødeleggelsene etter de voldsomme naturkreftenes herjinger. Det er bare tre timer til festivalen starter, og området er et deprimerende syn: Pepperbøssen hadde blitt stående ute i regnet og var ødelagt, den ene tørkerullen var gjennomvåt, grillen var sloknet og en nesten full ølboks hadde veltet.

I slike øyeblikk er det kun én ting som hjelper for å få opp moralen, flasken med nødsprit (Talisker 18) hentes fram, og etter få minutter har komiteen fått humøret opp igjen, fått ny fyr på grillen, og tørket det verste vannet av bordene. Festivalen er igjen på skinner, og jammen kommer ikke ettermiddagssolen også!

Sekkepipe på Mjøsa?
Til årets festival har man engasjert ingen ringere enn Chris Maile, arrangør av Oslo Whiskyfestival, Keeper of the Quaich og whiskyforedragsholder kjent over det ganske land. Komiteen har en idé om at Chris skal fraktes i en liten robåt rundt odden mot festivalbryggen i forkant av smakingen, mens han spiller sekkepipe. En stemningsfull og dramatisk entré, er tanken som ligger bak. Idéen blir forkastet etter konsultasjon med Chris: ”Har dokker nokon gong forsøkt å spele sekkepipe i ein robåt?” Slukøret tar man poenget.

Kveldens høydepunkt er vertikaltasting av Bowmore, omtalt i festivalprogrammet som ”Gentlemanwhiskyen – fyrig, men dannet.” Det er newmake, 12 år, 15 år og 18 år. I tillegg blir det en smak av Bunnahabhain 12, en annen whisky fra Islay, for å vise at ikke alt som kommer fra denne øya er røykpreget.

Det viser seg raskt at utendørssmaking er en utfordring. Rett nok hadde været blitt riktig så pent, med kveldssol og lun temperatur, men det blåser opp til frisk bris, så om ikke glassene blåser overende, så tar vinden godt tak i papplokkene til nosingglassene. Vinden og bråkete bølgeskvulp gjør at Chris må rope store deler av foredraget. Lyden av sekkepipen bærer imidlertid lett utover Mjøsa, det er stemningsfullt og vakkert!

Hembrentassosiasjoner
Smakingen og den påfølgende diskusjonen blir livlig, ”næsningene” og ”øyingene” har mange innspill og kommentarer. Særlig nydestillatet vekker tydeligvis muntre assosiasjoner til lokale spesialiteter. Chris er fornøyd og forteller at de rundt 40 deltakerne virker mer åpne og nysgjerrige enn vanlig ved slike smakinger.

Det offisielle programmet er slutt, det er tent stort bål på stranden, det har vært festfyrverkeri, stemningen er upåklagelig og gemyttlig. Villtotningene uteblir. Festivalgeneral Kjendlie er glad. Whiskyinteressen fanget ham for noen år siden, og han ser det som en liten misjon å spre budskapet for omgivelsene. ”Dette er folkeopplysning i beste tradisjon, også er det morsomt å samle så mange hyggelige folk fra fjern og nær på ei perle i Mjøsa.”

Copyright 2008, onlymalts.com
Alt innhold, alle artikler og bilder er opphavsrettslig beskyttet. All uautorisert kopiering eller gjengivelse vil medføre inndynking av cask strength cognac og påfølgende ildpåsettelse.
Ta gjerne kontakt med oss dersom du ønsker å benytte noe.