Blair Athol (side 2)
Tekst:
Arnt R. Steffensen
Foto:
Frode Åkenes-Johnsen
Hjertet i Bell’s
Disse hyppige eierskiftene ender med at Peter Mackenzie & Co blir kjøpt opp av blendingfirmaet Arthur Bell & Sons Ltd i 1933. Da hadde Blair Athol allerede vært stengt et års tid, pga nedgangstider, forbudstid og generell elendighet. Blendingfirmaet hadde i lang tid hatt et godt samarbeid med Blair Athol, helt siden 1860-tallet hadde de kjøpt maltwhisky herfra. Bell kjøpte destilleriet, men åpnet det ikke igjen før i 1949, da var det imidlertid nyrestaurert, med blankpussede kjeler og ny maling på veggene.
Arthur Bell & Sons sto bak blenden Bell’s. Denne seilte opp til å bli flaggskipet i firmaets portefølje, og ble en av verdens virkelig bestselgere i etterkrigstiden, en posisjon den har beholdt fram i dag. Uante mengder Blair Athol brukes i denne, den blir sett på som hjertet i blenden, eller leading malt, som det også heter. Bell’s solgte mer og mer, dermed økte også behovet for Blair Athol. Destilleriet utvidet kapasiteten i 1973 fra to til fire pot stills. I 1987 fikk destilleriet endog et besøkssenter, rundt 40 tusen besøkende finner veien til Blair Athol hvert år. I 1985 ble selskapet kjøpt opp av Guinness Group, og eies i dag av et lite firma som heter Diageo.
Destilleriet
I gamle dager brukte Blair Athol røkt bygg, men i dag bruker de utelukkende urøket bygg. Åtte gjæringskar (fire i stål, fire i lerk) sørger for et øl på rundt ni prosent etter to-tre dagers gjæring. Alltid behagelig for whiskysjelen å se på gjæringskar i tre, de litt mindre sjarmerende ståltankene er gjemt litt lenger inn i lokalet. Fordeler og ulemper med alt, selvsagt, men det gjør inntrykk når vi får vite at det tar én time å rengjøre et et gjæringskar i stål, mens det tar hele fire timer å rengjøre et i tre.
Blair Athol har fire kjeler, to wash stills og to spirit stills av tilsynelatende lik størrelse. Kjelene tar i utgangspunktet hhv 13,500 og 11,000 liter, men de fylles ikke opp med mer enn 10,000 og 8,000 liter. For detaljinteresserte nevnes at kjelene har ytterst tradisjonell løkform, og at lyne arm, røret som forbinder kjelen og den vertikale kondensatoren, heller slakt nedover. Whiskyen modnes i både amerikanske og europeiske eikefat. 12-åringen vi finner på polet er modnet utelukkende på sherryfat.
Eksperimentering
Vår guide på Blair Athol, Rainer, forteller om den økende mangelen på sherryfat, at man nå eksperimenterer med andre fattyper sentralt i firmaet, som f.eks ølfat. Det virker lovende, får vi vite, men man vet jo ikke sikkert før det har gått noen år. Diageo har fått mange sleivspark etter at det ble kjent at de har pakket inn en håndfull whiskyfat i plastfolie, for å se om fordampningen kan hindres, og hva dette vil si for whiskyen. Rainer argumenterer at det jo må være lov å forske og eksperimentere. Blir det mislykket er det jo bare å helle det ut. No big deal!
Som de fleste destillerier bruker Blair Athol i dag damprør for å varme opp kjelene, til stor irritasjon og misnøye fra det lokale brannkorpset. De mistet sin beste kunde, etter hyppige utrykninger opp gjennom årene, som følge av det fruktbare samspillet mellom alkoholdamp og åpen ild. Ved slike anledninger vanket det alltid en raus dram på brannmannskapene, to-tre om det var en særskilt vellykket slokking, men de dager er ugjenkallelig forbi. Dermed oppstår det sannsynligvis hver helg ukvemsord og knuffing mellom brannmenn og destilleriansatte på puben McKay, for øvrig et sted av den helt utmerkete sorten, om man klarer å ignorere stereoanlegget som brøler ut friske tolkninger av Queen og AC/DC på sekkepipe. Teorien forsterkes av at brannalarmen gikk to ganger i løpet av vårt destilleribesøk, med full evakuering som resultat, uten antydning til at brannkorpset viste sin interesse.
Øker kapasiteten
Destilleriet har tidligere hatt en kapasitet på rundt 2 millioner liter whisky årlig, men de har nå ofret helgefreden, slik at de øker til 2,5 millioner liter i år, og arbeider døgnet rundt. Vi får høre at det er problemer med å finne nok folk, ikke fordi lønnen er så avskrekkende dårlig, tvert imot, men det blir stadig vanskeligere å finne folk som er villige til å jobbe nattestid, og som samtidig har den rette kunnskapen og erfaringen.
Det meste går til blenden Bell’s. Tidligere gikk rundt ti prosent av produksjonen til single malt, men dette er i ferd med å endre seg til det verre, sett med helt nøytrale maltwhiskyøyne. I år går hele 98 prosent av produksjonen uavkortet til Bell’s. Da blir det ikke mye igjen til maltwhiskyentusiastene. Det er imidlertid von i hengende snøre. Når Diageos kjempedestilleri på Roseisle kommer i produksjon (og vi fikk vite at 14 pot stills ble installert der uken før) er det jo meningen at dette skal forsyne Bell’s, Johnnie Walker og de andre med whisky, slik at de kanskje slipper å støvsuge lagre annensteds fra, i så stor grad. Da er det lov å håpe, om noen år, at mer maltwhisky fra destillerier som Blair Athol kommer publikum til gode.
Whiskyen
Man kjenner Blair Athol som 12-åring, den holder 43 %. Mørk, mørk farge som følge av sherrymodningen, og en duft preget av nøtter, julekrydder, tørket frukt, sitrus og honning, helt uten røyk. Smaksmessig har whiskyen et kraftig og fruktig sherrypreg, med en lang og varmende ettersmak. En god whisky for kalde og regntunge kvelder. Da den ble lansert i Norge for noen år siden ble det gjort et poeng ut av at det var en whisky for cognacdrikkeren. Norge og Sveits er de offisielle eksportmarkedene, men noe går uoffisielt til Sverige.
Da praktisk talt all whiskyen fra Blair Athol går til blenden Bell’s er det fint lite til overs for å lage spesialtapninger med høy hurrafaktor. Det finnes idag ingen andre offisielle varianter enn 12-åringen, men rundt i støvete hyller kan man fortsatt finne en og annen godbit. Man kunne aller nådigst avse noen fat i 2003 til å lage en 27-åring i serien Rare Malts, den finnes fortsatt hist og her, vi fant den i alle fall i baren på det usannsynlig nedslitte Fisher Hotel i Pitlochrys hovedgate, og mine gentlemen i reisefølget nikket samtykkende til at den smakte aldeles upåklagelig. Enkelte indietapninger forekommer likeledes, men disse blir mer og mer sjeldne, destilleriet selger ikke lenger fat til disse firmaene.
Men det blir spennende de neste ukene: Destilleriet har et drøyt dusin fat på lager fra det slett ikke uefne året 1968. Om noen uker skal Diageo bestemme om dette er whisky man skal lage noe oppriktig snasent av, i så fall den eldste maltwhiskyen fra Blair Athol i destilleriets 210 år lange historie, eller om fatene får den formasterlige skjebne det må være, å gå inn i Johnnie Walker Blue Label, som også sikler på fatene. I gentlemankretser har man et uttrykk som er godt egnet for å beskrive det sistnevnte alternativet: Bah!
PS! Spaserer man vekk fra sentrum, et par kilometer i slak oppoverbakke, kommer man til nok en liten landsby, Moulin. Her har de en fantastisk hyggelig landsbypub av den autentiske sorten, til og med med mikrobryggeri. Moulin Inn. Anbefales på det varmeste! I nabolaget ligger også destilleriet Edradour.
Blair Athol på Vinmonopolet:
Blair Athol 12 (varenr 47848, kr 415,-)
Copyright 2008, onlymalts.com
Alt innhold, alle artikler og bilder er opphavsrettslig beskyttet.
All uautorisert kopiering eller gjengivelse vil medføre inndynking av cask strength cognac og påfølgende ildpåsettelse.
Ta gjerne kontakt med oss dersom du ønsker å benytte noe.